Jeg har en historie, der jeg ikke alltid har fungert så godt. Jeg har vært i situasjoner der mitt eneste forsvar har vært å få rive i stykker noe. Jeg har ødelagt aviser og bøker for eksempel, som vakter har sittet med hos meg når jeg har vært på sykehus. Det er heldigvis lenge siden disse periodene som var så fastlåste nå, men jeg trenger fortsatt at de rundt meg når de er i mitt hjem som personell og ikke som venner har sine ting for seg. De kan selvfølgelig kose seg med både aviser og god bok, iPad og det meste – men hvis de strør det rundt i leiligheten min kan det kjennes kaotisk og invaderende. Jeg har forhistorie med å rydde – og ødelegge – meg en kontrollerbar verden.
Heldigvis, slipper jeg å gjøre det nå. Jeg greier å justere meg, også når det blir mest kaos. Jeg kan lettere si fra også, nå når jeg har mer spillerom rundt meg. Jeg kan jo også trekke meg inn på eget soverom om det kjennes for mye. Riktignok er døra mi på gløtt, men jeg er hos meg. Dette er mer mitt. Jeg kan styre – meg og rundt meg. Uten å måtte overkontrollere andre, gripe inn og ødelegge. For å klare å overleve med min ødeleggene side.
Jeg har tenkt på en slags lignende ting – en skikkelig ekte, barnslig rampestrek. Bare et innfall, men noe som fascinerte hodet bare å leke med i tanken. Noen kunne sikkert gjort det for gøy – selv om det egentlig ikke er gøy! Tanken kom rundt brukte bøker. Når man har kjøpt brukte bøker, eller det kunne det sikkert skje på biblioteker også vil jeg tro – ja tenk om noen har revet ut en side, kanskje midt i spenningen, i en bok og så satte den tilbake på biblioteket eller leverte den sånn til en bruktbutikk? Det ville være rampestrek langt over streken! Likevel, jeg kan se det for meg som en tegneserie eller helt realistisk fotodokumenter: Se! – Et ansikt får hakeslepp – for eksempel mitt eget ansikt, der handlingen gjør et uventet hopp.
Jeg hopper og ler litt i stolen over den sprø tankeleken. Som kanskje ikke er så langt unna sannheten, i ett og annet tilfellet.
Heldigvis er dette noen tanker og ideer som bare finnes i fantasien min, i eventyret liksom (forresten: fotografiet jeg deler med innlegget i dag, fikk meg til å tenke på en Alice i nettopp eventyrland) som jeg ikke ville satt ut i live selv. Og det er godt å kjenne jeg har beholdt noen grenser, tross alt jeg har vært igjennom. Det er likevel gøy å leke med setninger noen ganger, utfordre hodet sitt meg å ta tanken helt ut på sida. Å stjele en side måtte vel være akkurat en sånn rampestrek?
Jeg får litt sånne konkrete ordleker i hodet noen ganger. En del med autisme ser ting i bilder, og tolker ting litt etter ordets konkrete mulige betydning. Da kan et ord som er ment å skulle handle om noe annet, direkte bli oversatt litt annerledes – og noen ganger morsomt – av meg.
aspergerinformator.com 