I går, skrev jeg om å snegle seg fram, prøve seg i det små. I dag skal jeg si noe om det raske. Som også er meg. Jeg lekte litt med uttrykket rask på labben da jeg valgte bilde til innlegget, som er av blomsten harelabb. Og jeg, er jo litt harefrøken også er harer ganske raske!
Jeg prøver. se også postitive ting med det at jeg er her. For eksempel på jobben min. At jeg prøver å være med, være på, jobbe hver hverdag. Sammen, for bedriften, for laget, som en bitte liten del av arbeidsstyrken i landet vårt?
Støre snakker om vanlige folk. Jeg er kanskje ikke helt vanlig. Men jeg stiller meg i kø, tar del, prøver å være til. Som vanlige folk. Jobbe mine arbeidsdager, delta i samtaler, få med meg hva som skjer rundt meg.
Jeg liker godt å kjenne meg produktiv og effektiv. Det gir meg noe når vi klarer å øke hvor mye vi får til å produsere på en arbeidsdag. Når vi dag for dag akkurat nå slår oss selv på tid. Vi rekker mer, får mer gjort.
Samtidig jobber jeg med å prøve – i det sosiale – å delta. Se. Inkludere. Men også å ta del. Det er litt vanskelig, å inkludere seg selv når jeg føler at jeg kanskje ikke skulle hatt en plass i verden.
Jeg tror jeg kompenserer litt for at jeg «tar plass i verden» med å jobbe så godt jeg kan. Øke tempo. Produsere, være i prosess. På mange arenaer på en gang.
Noen ganger går det godt. Andre ganger, kan det være litt i meste laget for meg. Når jeg tar i for å være som andre og etterpå kjenner at det er ikke meg. Jeg er ikke så bra. Det kan gjøre meg litt trist, det å kjenne at jeg kanskje for alltid kommer til å trenge ekstra hjelp. For å leve.
Sånne tanker kan skremme meg, gjøre meg litt til reddhare. Nok om det, jeg får jeg legge tankene litt til side, putte de bakerst i boka jeg leser og skrive om en god bok jeg har lest, og så lese, leve videre… litt.
aspergerinformator.com 