Kommuneparasitten

Når jeg er ute på tur og har med meg fotografiapparat (eller bruker kameraet på mobilen) tar jeg med meg inntrykk utenfra inn i det jeg kjenner eller tenker i mitt daglige liv. I Nesbyen i Viken fylke så jeg denne skulpturen som heter «Kommuneparasitten». Jeg tenkte litt på meg selv der jeg bor i det øyeblikket. Et øyeblikk får bestå – teksten fortsetter under bildene.

Jeg er jo på et vis, selv om jeg også er et menneske med verdi og egne resurser, en slags parasitt. Et ressurskrevende problem fordi jeg har et funksjonsnivå og en helsetilstand som trenger ekstra assistanse og hjelp i hverdagen – for å leve i det hele.

Jeg tenker også på hvordan andre ser på meg. Hvordan samfunnet vurderer, og hvordan vi alle snakker om utfordringer som krever noe annet enn det mest alminnelige, noe ekstra. Vi snakker om tilrettelegging, behov. Alt krever, alt koster. På flere måter. Plassbehov som gjerne får et negativt fortegn.

Da kan det av og til være vanskelig å kjenne på selvverdet sitt da. Føle at det er verdt å kjempe for å delta i hverdagen, i livet sitt, når livet har høy pris for andre. Er jeg noe som koster mer enn jeg kan gi tilbake?

Jeg er noen ganger usikker i meg selv med dette. Samtidig kan jeg smile litt og kjenne jeg er glad for at jeg er til og for at samfunnet hjelper til så jeg kan være her per nå, og kanskje en god stund til. Jeg tror jeg vil. Være her. Selv om det er vanskelig og vondt og sårt, titt og ofte. Det er likevel mange fine øyeblikk som det er verdt å smile til kameraet for. Både mitt eget kamera og andres, jeg smiler en speilrefleks.