Jeg føler ofte at jeg havner litt midt i mellom. I mellomrommet er jeg veldig ensom. Det er som om jeg ikke klarer å høre til verken den ene eller den andre siden.
Jeg opplever – som flere andre med autisme – en stor diskrepans mellom det jeg er god på og det som jeg ikke fikser så godt. Det jeg ikke mester på en god måte er kanskje ting som objektivt sett er mye enklere ting enn det jeg klarer brasende.
Jeg opplever også at jeg ikke er helt på nett, samtidig som veldig veldig på. Jeg kan svare på mye i flere slags relasjoner og likevel føler jeg ikke at jeg hører til verken på den ene eller andre siden. Eksempel: Jeg er ikke bare bruker eller pasient men jeg er heller ikke en «vanlig» person som fungerer på lik linje med den gjengse nordmann.
Siden jeg ikke kan skille klart, er det vanskelig for meg å virkelig kjenne hvem jeg er. Jeg svever litt, og er samtidig presset sammen fra begge kanter. Jeg vet ikke, om andre kan forstå. Jeg vet ikke om jeg kan forstå, det jeg akkurat har prøvd å sette ord på. Jeg tror kanskje ikke det ble nok dekkende ord. Men livet har flere dager og jeg kan plotte inn tanker, observasjoner, følelser – ja deler av et liv – i mange andre blogginnlegg. Jeg kan ta tiden til hjelp. Jeg må ta tiden til hjelp.
Det er sommerferie. Jeg multitasker. Jeg er ikke flink til «bare» ferie. Jeg kan heller ikke være på den faste arbeidsplassen og likevel jobber hodet og jeg driver med skrivingen min. Samtidig er jeg litt husmor og litt handy-snekker og forberedende flyttefrøken. Jeg pakker noe, planlegger og legger til rette for den travlere høsten når jeg skal jobbe, skrive og være på jobben min samtidig med flytteopperasjonen fra A til B (mer konkret og eksakt fra nr. 15 til nr. 1, i en annen vei – hei!)
aspergerinformator.com 