Da jeg var 15, going to 16 – var det mange på min alder tror jeg, som gledet seg. Det var et litt sånt magisk tall, plutselig var de «lovlige» liksom, for eksempel.
Jeg kjente på å være mest ulovlig. For stor. Jeg, som var den samme tynne tenåringen, skulle fra den ene dagen til den neste gå fra å være barn til å fylle setet på bussen/toget/trikken – you name it – dobbelt opp.
Jeg ble redd. Jeg ble nesten voksen, men bare nesten, og mest mest av alt for stor. Jeg vet ikke hvorfor frykten var så sterk. Det er jo irrasjonelt når det dreier seg om tall og bare en måte å ordne samfunnet på, et skille mellom barn og ungdom. Pengepolitisk orden og system.
Jeg tror det hadde vært enklere for meg å håndtere og forstå mer rasjonelt om det skjedde ved 18 år, som da man selv kunne kjøre bil også videre – da hadde frihet og ansvar blitt delt ut på samme tid. Ved 16 år ble jeg bare
«feit» skråstrek feil.
Hva var jeg så redd for: å vokse opp til å bli stor? Det er jo liksom meningen, noe vi mennesker skal oppfylle. Kanskje var verden bare for stor for meg. Kanskje er det den enda?
Skremmende for meg å være meg – i kollektivlivet etter fylte 16 år
aspergerinformator.com 