Jeg lurer på hvorfor jeg gjør det. Likevel tror jeg ikke at jeg kan nekte for det lenger. Jeg kler av meg masken og blir et menneske man kan reflektere sammen med. Kanskje til å med forstå. Eller i alle fall forstå at det er slik jeg noen ganger tenker og føler og gjør.
Det som er sant nok, tror jeg, er nemlig at jeg avslutter noe så jeg i alle fall kan si at jeg tok det valget. Jeg hadde en gang en psykiater som mente at jeg alltid bestemte når timen vår sluttet, at jeg ikke trengte det, at han passet klokka. Men jeg avsluttet alltid like før, så var jeg sikker på å ikke bruke noen andres tid. Det var derfor jeg gjorde det, jeg trengte å kontrollere min ressursbruk, ikke ta mer enn jeg fortjente, eller skulle.
Men generelt også, er det på en måte noe mer håndterbart å forholde seg til at jeg valgte å gå hjem. For eksempel tidligere enn de andre fra en sosial sammenkomst fordi jeg er meg og noe ble ugreit i hodet mitt, følelsene, min firkanta fungering. Jeg tar regien, avslutter situasjonen, relasjonen, you name it.
Da holder jeg meg på et vis i balanse, i ok form. Selv om de andre kanskje hadde det masse gøy etterpå, som jeg gikk glipp av, så valgte JEG det bort, og jeg valgte meg bort. For å fortsatt ha kontroll.
Det å avslutte ting som man har glede eller nytte av, er kanskje ikke en god løsning. Ingen adekvat eller god levemåte. Men å vite selv, og å se mønsteret, kan kanskje være en god anledning til å i alle fall se, forstå og kanskje respektere seg selv et ørlite gram mer.
aspergerinformator.com 