Landingsproblemer

I uken vi nå legger bak oss, var jeg med på noe koselig sammen med andre. Da opplever jeg mange inntrykk mens jeg også fylles litt av glede og tilhørighet. Sanseinntrykk og emosjoner treffer meg, på innsida.

Etterpå, kunne jeg spurt meg selv – eller en lege som var flue på veggen hvis de var det nå kunne undret seg – er kvinnen (jeg) nå manisk?

Jeg klarer nemlig ikke å lande. Jeg stod opp fem om morgen den dagen det skulle foregå, holdt det gående ut kvelden, la meg elleve og sovnet litt etter tolv, våknet igjen klokka to. Så begynte jeg å gjøre tusen ting – først redigerte jeg bilder på mobilen, laget kort, printet og stod i. Jeg stod opp, så en film – Kardemommeby! Det var en glede til, innabords, før jeg tok «trikken» videre. Det går alltid et slags tog, som jeg prøver å løpe i fra. Jeg var glad og lett, kledde meg for dagen, planla neste dag sine klær. Vasket litt med klorin på badet. Jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen, skrev blogg og jeg fylte all tiden – til den var halv åtte og tid for medisiner og matinntak, og ti over åtte, stod jeg klar i gangen for arbeidsdagen som lå foran meg.

Dette er ikke noe problem (sånn jeg opplever og lever med det), men det er tankevekkende at jeg ikke er noe god på mellomting og balanse. Det ble så synlig i dette, nok en gang. Jeg er høyt og lavt for ingenting.

Det gir meg også mye å leve videre på – når jeg av noen fine stunder blir så glad og takknemlig og ivrig etter å få til livet, her og nå, framover! Takk for oppmerksomheten.