Jeg kan være litt forelska i livet, i litteratur, i skriving, i familien min, i situasjoner, ferdigheter og relasjoner som funker rett og slett. Nå i julen kjenner jeg godt, at jeg er glad jeg er til. Også når jeg kommer litt til kort. Kanskje er det ok, kanskje er jeg innafor selv om jeg skiller meg ut? Selv om jeg blir sliten av å ha det bra, selv om jeg må stenge andre sosiale vinduer litt når jeg er tilstede fullt og helt i den ene relasjonen.
Noen ganger, kommer gamle kjærligheter opp i meg. Som var annerledes enn den som bare er til livet eller til familie også. Jeg snakker om forelskelse. Om å elske kanskje en gutt, kanskje en mann. Fra å være barnet meg til å bli tenåringen til å bli en kvinne etterpå.
Jeg har ikke noen store kjærlighetshistorier å fortelle, og ikke noen som den andre kommer til å fortelle om meg. Ja, du tror meg vel når jeg sier at Leonardo Diaprio neppe vet hvem jeg er. 14 år gamle meg på rommet mitt med plakater på veggene, VHS i stua med filmene han spilte i. Det var uoppnåelig og urealistisk, men det var fint. Det var mer konkret og lovende, tross alt, enn gutta på skolen som kunne avvise meg, ignorere den sjenerte, upopulære jenta tvert. Leonardo var ikke der til å si nei takk, du er ikke særlig til dame. Å, Leonardo, som spilte Romeo, jeg elsket deg.
I dag, kjenner jeg er at jeg er takknemlig for de barnlige, uoppnåelig drømmene som gav liv og håp om å være en som ble elsket, når det kjentes umulig i det daglige ungdomsskole-liv. Nå kjenner jeg meg elsket, det var virkelig mulig både da og nå! Jeg er ikke elsket av noen kjæreste, en mann på den måten, men jeg er akseptert av livet. Og jeg sier: Ja, Livet, jeg vil gifte meg med deg. Til døden skiller oss ad. Yes, I do (om det er mer gyldig på flere språk).
aspergerinformator.com 