Det lyser. I hodet. I sinnet. Utenfor er det snø, høyt, lavt. Vi deler en jord, under en himmel – av og til full av stjerner.
Jeg tenker på årene på sykehus. Jeg tenker på «vinternetter» i livet. Jeg tenker at også i de, var det lys. Og kanskje særlig gule!
De var gule fordi de kom fra lyspærer og lysstoffrør, opplyst innenfra. Jeg var ikke så mye ute, men en gang kom snøen inn til meg. En sykepleier jeg samarbeidet godt med, tok med snø inn til meg så jeg kunne fotografere dukken min i aksjon på slalåmski!
Jeg løfter blikket, ser ut av vinduet og fram. Jeg tenker så tilbake igjen, til jeg var barn. Gled så lykkelig i langrennssporet med hunden vår foran. Spiste appelsin og kvikklunsj som var skikkelig kald og god.
Jeg husker de siste vinterdagene, før snøen begynte å smelte for godt. Jeg husker det litt skitne, det grå og igjen – det gule. Da var det gule hundetiss. Det var liksom litt ekkelt, men det var også fint. Det viser oss at vi er mange individer på jorda.
Jeg og hunden levde litt i symbiose, vi tilpasset oss hverandre. Om morgen når jeg kanskje ikke hadde kjempelyst til å gå hjemmefra, varmet hun meg trygt og godt på sofaen mens jeg ventet på frokost.
Tiden går og jeg går med. Og videre, uansett om det er i positiv, negativ eller nøytral forstand. Jeg vil velge meg nøytral. For årene som innlagt, var nok nødvendige for at jeg er her i dag. Og jeg trenger fortsatt helsehjelp – hver dag. Likevel, er det et slags andre tider, i min egen symbiose.
Jeg kunne ønske kroppen var frisk og forutsigbar nok til at jeg kunne begynne et forhold med en valp, bli hundeeier igjen. Jeg må nok kjenne min begrensing, og i stedet nye godt av opplevelsene jeg har hatt og støtte andre, i deres hundeforhold. Jeg logrer, mener logger meg ut av bloggen for i dag, sees i morgen.
aspergerinformator.com 