Rundt autisme, har Temple Grandin fortal om «different not less». At vi er annerledes, vi med autisme, men ikke er noe mindre. Jeg tenker likevel litt på det som det for meg også betyr. Det som jeg sliter litt med, nemlig at jeg kunne ønske jeg var mindre. Ikke dårligere eller mindreverdig, men mindre. Jeg kunne ønske jeg ikke reagerte på saker og ting slik at det oppleves vanskelig for andre. Jeg kunne ønske at det ikke var så mye med meg som ble sett. Jeg vil være så enkel. Som en strek, i stedet for en firkant fylt med alskens kaos.
Jeg føler ofte, sosialt hjemme (både med personalet som jobber hos meg og med menneskene som mer har valgt å være sammen med meg) eller på min egen jobb for eksempel, at hvordan jeg er, sanser, lever og opplever er litt oppsiktsvekkende for andre. Jeg er mer sårbar for lyder, lys. Jeg står ikke alltid godt i brå forandringer. Jeg har min måte og oppleve verden på, som da blir reflektert i meg. Når den da reflekteres videre til deg , ser jeg at det ikke alltid passer helt inn. Jeg kan oppleve at du reagerer når samtalen ikke flyter som på luft, for eksempel. Det er jeg lei meg for. Da kunne jeg ønske at jeg ikke hadde sagt det du stusset over, at jeg bare lot som jeg var med i samme tralt, skled med i smalltalken og gikk mer i ett med verden.
aspergerinformator.com 