Jeg opplever å kjenne meg litt på to sider. Jeg er ikke bare syk. Jeg er ikke bare frisk. Jeg er ikke kun autisme. Jeg er samtidig ikke nevrotypisk. Jeg har anoreksi, men jeg klarer å følge en kostavtale. Jeg er stort sett ikke på sykehuset lenger, men jeg lever under tvunget psykisk helsevern – på en godt fungerende måte!
Jeg er ikke bare god og jeg er ikke bare vond. Jeg er et helt menneske. Jeg er på spekteret, og også et spekter i meg selv. Jeg synes jevnt over at det fungerer. At hverdagen min er noe jeg kan få til, når vi spiller ballen over til hverandre når det trengs. Vi har noe å lene oss på når det ellers ville ramlet sammen. Der jeg kunne vært ute av spill til å leve livet mitt.
Livet er ikke perfekt eller optimalt, men det er det ikke for såkalt friske mennesker heller, sant? Livet er ikke forferdelig eller vondt. Det trenger det ikke å være selv om man kan trenge hjelp i hverdagen sin – til å leve live sitt, som man kanskje mest av alt egentlig vil. Takk for at jeg er til (og at noen er glad i den som er meg – fra ytterst til innerst(e konsekvens).
aspergerinformator.com 