Jeg husker pur dyreglede, evne til å ta vare på den man elsket mest. En hund på sporing, selv om det betydde å legge ned sondeslangen. Det er slike minner til å gå styrket videre med, tross alt. Det med at det håpløse ikke var håpløst, at jeg viste – jeg nektet å gi opp, der og da. Riktignok på grunn av en hund jeg elsket og ikke på grunn av meg selv som person, men det var det som skulle til for å få til, få til noe som gav mening. Der og da. I dag kan jeg takke meg for den driften, gjennom ild og vann og skog og mark, for en firbent venn.
Mange både med psykiske vansker og personer på autismespekteret har stort utbytte av relasjon med dyr. Det har alltid betydd mye for meg. På ren vilje – dyrets vilje – klamret også jeg meg til livet mitt. I dag kan jeg takke for det, selv om ikke alle dager er like gode. Det er godt nok til at jeg kjenner meg god nok til å kunne være her, blant folk flest.
Ofte må jeg være litt isolert hos meg selv, altså at jeg ikke klarer tusen vennerelasjoner akkurat, ikke kan sjonglere så godt i det sosiale. Men jeg har det fint sånn en til en og to til en i trygge rammer, sammen med bare noen bittesmå hybelkaniner forøvrig.
Jeg logrer med halen og logger ut av bloggen for i dag. Jeg håper den kunne fortelle fra virkeligheten et ganske så viktig mirakel fra en syk periode, der det å få lov å gjøre en frisk ting var det som absolutt skulle til for å ikke gi opp livet der og da.
aspergerinformator.com 