Jeg ser på tv-serien Julia (HBO). Det liker jeg godt, den er basert på en sann historie om Julia som ble tv-kokk og starten på tv-kokk-programmer – verden over. Jeg nyter å se på, og jeg koser meg med interiøret, detaljene, humoren, alt som skjer underveis – i sakte tempo. For serien er ikke sånn vill action med masse effekter, men mer ro. Og samtidig skjedde det jo masse!
Jeg ser sammen med en person som er hos meg, den samme hver gang, vi har det som et prosjekt. Det var nå i helgen at jeg oppdaget at vi opplever så forskjellig, verden som vi begge lever i. Hun syns Julia var så positiv uansett hva som skjer. Og jeg tenkte ikke sånn, jeg syns hun var helt supert, men det var henne. Det var henne slik hun liker å oppleve og leve. Det setter jeg pris på å se! Hun jobber for dette, og hun fikser det helt selv. På mange måter. Det er kokkekunst og livskunst malt ut på skjermen min!
Men for meg var det en umulig tanke at det at hun var positiv var så spesielt. Jeg kjenner meg jo helt lik – det er vel ikke noe unikt? Mennesker vil få til. Mennesker vil skape hvis de kan. Er man kunstnersjel, går man gjerne ned på detaljnivå og perfeksjonerer i det minste. Som et krydder-korn gjør en forskjell! Samtidig sjonglerer man, har baller i lufta man er med på å spille, til det beste. For seg, for andre. Men – med kanskje nettopp interessen som utgangspunkt, noe å samle seg ved. Som gjør at man ser mest det?
Da jeg så på var det jo det de faktisk gjorde jeg la merke til samt hvordan det ble, fra start til resultat av nok en ny episode til tv-showet produsert. Jeg skjønte ikke hva hun andre snakket om i det hele tatt i helga. Er det jeg som er for positiv også? Jeg liker mennesker som er lidenskapelig opptatt av noe, hyperfokuserte, som vil få til – egentlig å leve.
Det betyr ikke at andre måter er dårlige å leve på eller at de er mindreverdige, men jeg syns bare at det som utspilte seg i serien var naturlig, rett og godt! Ikke noe mirakel, selv om det er tusenvis av hverdagsmirakler på stjernenivå. That´s life, for me!
Da jeg skjønte at hun ikke forstod meg – at hun mer hadde forventet seg surmuling når det ble mye å gjøre for damen, eller? – så gav jeg litt opp. Jeg kjente at jeg nådde ikke opp i vanlig small-talk her på hjemmebane. Jeg burde liksom hatt sympati og kjent at det var så flott at hun var så positiv? Mens for meg så jeg den større pakka, det som hun virkelig fikk til – og trivdes med. For meg det ultimate, det viktige, det som var godt for Julia. Det syns JEG var flott. Men har jeg som person på autismespekteret en annen oppfattelse, og andre ting jeg syns er det gode – og naturlige? For meg var det naturlig at hun va positiv og ikke gav seg. Hun vil, og – hun får til!
Jeg opplevde her at jeg prøvde å dele og snakke i vei, men at jeg var på en parallell vei – som den andre ikke kunne forstå. Hun syns bare at hun burde gitt opp fordi det var travelt? Jeg vet ikke, rister på hodet mitt og ligner en Pippi med flettene ut til hver side. Jeg smiler og tenker, dette har jeg aldri gjort før så det klarer jeg helt sikkert. For eksempel å lage noe gøy på kjøkkenet eller skrive fram et annet vers, i diktning og i liv.
aspergerinformator.com 