Fjolls ikke til fjells

I går var utfartsdag for mang en nordmann. Det bar for noen til fjells. Enten man følger akkurat den strømmen eller har andre slags påskeplaner, har man ofte mer sosiale happenings med familie og/eller venner planlagt enn meg. Jeg er ikke enstøing, men jeg trenger liksom mitt vante og trygge for å fungere godt. Også med mennesker jeg virkelig vil være sammen med!

Derfor er besøkene i år, de som er, her hos meg – på hjemmebane. Her har jeg det bra, også når jeg sosialt sett føler meg som et fjolls som ikke greier helt å passe inn eller å tilpasse meg forandringer. Som kunne frydet, og som fryder andre. Luft under vingene, for eksempel, et påskeegg i armene på barn man kjenner og den plutselige gleden man er så redd ikke inntreffer helt. For jeg vil så godt, vil at det jeg «finner på» til de jeg er glad i, funker. Jeg trenger å funke sammen med andre.

Jeg funker ganske godt om jeg har det slik jeg pleier også når jeg er i mer sosiale roller. Derfor er jeg i min leilighet. Med mine møbler å sitte i, glassene å drikke av, teppene over kroppen når jeg sitter så jeg kjenner meg definert om jeg skulle «flyte ut».