Noen ganger skjærer kommunikasjonen seg. Noen opplever det vanskelig å snakke med meg, når jeg plutselig ikke kan besvare det de spør meg om. Fra deres side er det løs småsnakk, der jeg kan få utallige spørsmål, for eksempel om tilbud på butikkene. Brått kan jeg føle det som om de skal ha alt fra meg, uten at jeg kjenner meg «delsom.»Jeg snakker ofte, og forteller godt og har også tips og ideer å gi – men jeg funker dessverre best og noen ganger bare når jeg får fortelle i eget tempo. Når jeg «avviser» et spørsmål, kan noen sikkert oppleve meg urimelig eller vanskelig. Likevel, er det virkelig helt umulig å forstå meg? At sånn er verden for meg?
Jeg kan oppleve vonde ord og frustrasjon fra den jeg snakket med når jeg lukker sånn ned. Jeg føler at annerledesheten min liksom skulle ligget på hoggestammen da, og jeg er selv mellom barken og veden. Hverdagen blir der og da vanskelig.
Jeg vil beklage, legge meg flat. Men samtidig – jeg kunne ønske vi kunne møtes på midten noen ganger. At det gikk an å beklage også for den som blir ivrig i dialogen, når det har ført meg til å bli den som får kjeft for å være akkurat slik jeg ikke klarer å unngå å være – en av mine kanskje dårlige sider, men en del av hele bildet.
Jeg vrir på meg, ligger i profil. Løfter på smilebåndet og ler. Prøver forsiktig å snakke om det som ikke gikk så bra. Er jeg noe bra? Hvis ja, er jeg kanskje sosialt akseptert – i alle fall her og nå.
aspergerinformator.com 