Jeg trodde ikke, at jeg så fram til EM i fotball. Norge er jo heller ikke i år med, og det gjør jo noe med hvor lett det er å engasjere seg. Nå som EM er i gang, har jeg likevel kjent på fotballglede og samhold rundt å dele tv-opplevelsen sammen.
Det blir liksom så lett og god stemning når det står i bakgrunnen og alle kan gå litt ut og inn, av det som er fotball-fortellingen. Uten avklart slutt! Det blir gjerne lykkelig for et lag og mindre for det andre, eller mer jevngodt løp ala uovagjort – som igjen er en seier for noen og et tap for andre. Litt ettersom hvordan man er ranket.
Jeg retter opp ryggen. Strekker armene i været. Er jeg en bølge, i forsøksvis sosial medgang?
Jeg er på autismespekteret. Jeg opplever ofte at min småprat ikke er helt som de andres småsnakk. Jeg kan synes det er vanskelig å finne spørsmålene andre vil ha, og jeg erkjenner at jeg stiller mine faste hver dag. I tillegg til litt annet selvfølgelig, men likevel. Jeg trenger de setningene, de holder meg liksom innenfor formene, jeg blir et bilde som forsøker å deale med livet og kanskje smile. Et levende portrett å stå i.
Jeg ser fram til flere kamper, å se i lag. Mon tro hvem som vinner!
aspergerinformator.com 