Husker du diktet om Humpty Dumpty? Jeg tenkte litt på det, da jeg fikk øye på dette fotoet mitt i arkivet. Jeg tenkte på at ingen kunne sette Dumpty sammen igjen, ikke engang kongens menn, da han ble knust. Og så tenkte jeg på oss mennesker. Vi kan knuse og det kan kjennes som vi aldri vil bli de samme igjen. Vi blir vi kanskje heller ikke det. Men jeg tenker, det kan fortsatt være et liv igjen verdt å redde og kjempe for.
Jeg håper vi kan hjelpe hverandre med å se håpet, og gripe selv et bitte lite halmstrå for å klare seg gjennom det som kjennes for tungt å holde seg oppe i. Ikke for at vi skal vifte det vonde bort som om det ikke finnes, for det er klart smerte kan være reell. Sår i sjelen kan heller ikke alltid gro eller fikses. Men la oss hjelpe hverandre til å få kjenne at livet i alle fall fortsatt kan spire av og til. En slik tanke kan få meg til å smile forsiktig og strekke ut en varsom hånd. Med den sår jeg forhåpentlig flere håp også. Jeg ser optimistisk ned, kjenner så sola i ansiktet og titter opp. Der sitter kanskje du. Kan vi: Ta vare på hverandre? Og livet. Vi er nå.
aspergerinformator.com 