Høsten kommer med mørkere kvelder, men også med fargeglimt og naturens egen kraft. For eksempel så jeg, da jeg kjørte til fjells forrige helg, gresskar på jordene. Kanskje sitter de klare der i åkrene, til årets Halloween etterhvert, samt andre matnyttige funksjoner.
Det fikk meg til å tenke på å gripe det fine i det som er. Sette pris på også ulike dager. Samtidig trenger jeg det forutsigbart, og det får jeg også i dette: med årstidene vet jeg at året går sin gang. Vår, sommer, høst og vinte. Jeg evner med behovet mitt for stabilitet å verdsette nettopp det!
Åh, så glad jeg er for at noe er som det er. Her på jorda, når jeg ikke alltid kan forstå det som skjer rundt meg av for eksempel sosiale ting om det blir for mye inntrykk på en gang. Selv etter skikkelig hyggelige ting, kan jeg trenge å ta det helt med ro etterpå. Å ikke være bra etter en fest, opplever jo andre hvis de har nytt for mye alkohol. Jeg opplever det helt uten det, og kanskje blir jeg også enda dårligere?
Tilbake til årstidene som skifter: Det kan være skremmende også å se at tiden går. Men det er godt å registrere og dokumentere i dag: at jeg fortsatt består og jeg gleder meg til jul igjen, det gjelder bare at jeg passer meg for fella – slik som det synges i musevisa. Jeg synger med og håper at vi er et mini-kor som kan glede oss sammen. Tross jeg ikke har så mange venner eller en større omgangskrets, setter jeg pris på medmenneskene.
aspergerinformator.com 