Jeg har asperger syndom. Jeg er sårbar for uforutsette forandringer. Også de planlagte endringene kan tappe meg for større grad av energi. Jeg prøver så godt jeg kan å lage meg en forutsigelig hverdag med faste holdepunkt og menneskene jeg kan stole på. Likevel, opplever jeg å ikke komme så langt: med det helt enkle, som å for eksempel trenge en dato eller et klokkeslett.
Er det ikke sånn, for andre mennesker, at det er kjekt med en kalender? Å lage noen avtaler, sånn at man vet når man kan regne med hverandre? Har jeg dem, er jeg åpen for endring av avtalene. Jeg er åpen for at uforutsette ting kan skje. Men jeg ønsker likevel å avtale, lage en plan, slik at jeg kan forberede meg, både på det planlagte og være trygg nok til å stå i det mulige uforutsette. Litt som at dagen begynner med frokost og slutter med å si: «Takk for i dag og god natt, husk å vekke meg i morgen klokken 7.00 hvis jeg (mot formodning) ikke har stått opp.» Og dette trengs for meg selv om jeg ikke skal annet akkurat da enn å: begynne dagen.
Trenger ikke mennesker uten autistisk fungering oversikt på dagene, organisering, planlegging, noe å stole på? Jeg tror det, at alle kan ha utbytte av å vite hva som kan komme til å skje. Men andre er kanskje ikke så redde som meg for hva som skjer, hva som blir utfall b, om ikke hverdagen er helt sm den pleier? Jeg tror, det handler om at jeg mangler fotfeste alene. Jeg er ikke trygg nok i bare meg selv. Jeg trenger andre for å klare å navigere i det mellommenneskelige for eksempel, til å vite hva som er ålreit over tid oss i mellom.
Jeg er veldig god med mennesker innimellom. Men det kommer faser i relasjonene, de fleste av dem, der jeg ikke helt klare å balansere og dermed føler at alt er på skakke og for å ikke seile på skråss og vekk da, trenger jeg at i alle fall kalenderen er satt. Hva med neste søndag? Klokka 13? Kunne det passe?
aspergerinformator.com 