Kjent og trygt?

Jeg opplever at flere er redde for mennesker som jeg ikke er redd for, at de frykter de som bare har det veldig vanskelig. Jeg er ikke redd, jeg har i stedet omtanke, empati og dyp respekt. Jeg kjenner meg helt trygg i akkurat det, og det gjør meg glad at jeg har slike følelser i stedet for å være avvisende og trekke meg bort.

Jeg prøver å være et vanlig medmenneske å snakke med, jeg er som jeg pleier å være sammen med en som kanskje kan snakke høyt med seg selv eller Gud eller hvem det nå er som sender demoner gjennom hodene på folk.

Jeg har tenkt litt på dette, hva som skiller meg fra andre som i stedet viker unna og ikke virker interessert i å romme mennesker som har det på den måten.

Jeg vet ikke hva det er. Jeg bare vet at for meg er det unaturlig og uaktuelt å reagere på den måten. Jeg følger instinktet mitt og vil i stedet romme og være vanlig. Så oppnår jeg også vanligvis veldig gode menneskemøter! Jeg tror også at jeg kjenner at den verden kjenner jeg. Jeg kjenner mennesker som har ropt og skreket. Jeg kjenner mennesker fra innsiden av lukkede avdelinger folk flest ikke har sett når de har skreket som mest eller kanskje smilt gjennom tårene. For slik er det, at det er gode sider også i mørke sinn – som kanskje er minst like lyse som ditt. For på gode dager, er det mange som har det vanskelig som stråler og virkelig er overlykkelige, over å få kjenne at det går ok.

Det som for andre kanskje oppleves uforståelig, kan på en måte oppleves velkjent når jeg har vært sammen med mennesker i ekstremt vanskelige livssituasjoner – som for noen også varer hele livet. En del sinnslidelser er der liksom for bestandig. Da gjelder det å gripe det kjente og huske på det som gjør livet godt – også for alle, eller spesielt, de som har en mer vanskelig hverdag enn min, din?

Takk for det gamle – mørkt og lyst – og: best mulig nytt år.