Tommel og fjes, men ingen ord

I askepott-film-stil tenkte jeg på denne gåten jeg laget til tittelen min. Om menneskenes kommunikasjon for tiden. Ofte deler vi i sosiale medier eller på sms, mms og e-post et ansiktsuttrykk eller en tommel , opp eller ned, uten å bruke ord. Vi gir en reaksjon, uten å utdype. På en måte kan det være klar og enkel tale, men på den annen side diffus. Hva mener vi egentlig med et gult fjes som smiler, til nesten hva som helst? Er det ok det personen ytret, eller er det noe vi virkelig er enig i eller er glade for? Jeg tror vi trenger flere ord til samtalene – særlig om det ikke bare er ja eller nei vi trenger å ta stilling til. Da kan jo tommel opp eller ned, et glad eller misfornøyd ansiktsuttrykk gi en konstruktiv og konkret tilbakemelding.

Mange med autisme syns det kan være vanskelig med det usagte, det som man må tolke seg til. Og jeg tenker at det som tilsynelatende skulle vært klart budskap med disse tegnene i stedet for ord, de kan dessverre bli enda mindre å holde fast i, for jeg ser at folk hiver på ulike smilefjes i hytt og gevær. Ja, vi trenger nesten et skjold eller vernebriller for å stå imot alle sanseuttrykkene. Eller hva?