Sammenligning til besvær

Blant psykiatripasienter kan man ofte se en negativ smitteeffekt. Hvis en pasient skader seg selv, hender det at en annen gjør det omtrent samtidig. Er det noen – kanskje med spiseforstyrrelse – som nesten ikke spiser, kan en annen bli enda mer restriktiv enn den var. Dette er negative samspill, som man kanskje ikke egentlig mener å spille ut heller. Likevel kan ting bli litt sånn låst i det, likevel, som vonde sirkler å vende. Jeg har sett det selv – både i virkeligheten og i sosiale medier, der noe noen sier eller skriver kan bli vanskelig for andre. Og kanskje gjentas? Som fastgrodde stier.

Andre ganger, kan sammenligninger av personer i positiv forstand, også opptre blant behandlerne når de skal behandle pasientene sine og komme galt ut. Altså, har man erfaringer med at for eksempel en pasientgruppe blir bedre av en type behandling, også skjer ikke det med enkeltpersonen de nå møter, kan det oppstå store problemer. Enkelte ganger kan pasienten bli tatt for å sabotere og motarbeide behandlingen, hvis han eller hun ikke responderer godt på behandlingen.

Her om dagen, opplevde jeg en tredje form for vond sammenligning selv. Jeg tok meg i det – tok meg i å sammenligne som altså kjentes helt for meg- , smilte og lot som ingenting. Vi var tre personer som snakket om glatta ute. Jeg har alvorlig osteoporose men sa ikke noe om det, vi bare snakket om værets utfordringer, konstruktivt og konkret, jeg fortalte om mine fine gode piggsko. Den ene andre, som er veldig overvektig og med beina på en annen planet enn meg sånn sett, sa plutselig at hvis hun faller brekker hun noe for hun har osteoporose.

Det skar i meg, og gjorde meg vondt. Jeg ville ikke at vi skulle være like, for vi er ulike. Jeg taklet ikke at hun hadde en av mine sykdommer, når vi ikke er mer sidestilte. Og jeg turte ikke si at jeg har svært alvorlig osteoporose. Antakelig er ikke hennes lik, men det at den hadde delvis navnet i alle fall, gjorde det vanskelig for meg å være – nettopp Helene. Også på en dag jeg var hjemme fra jobb, jmfr. sykemeldingen jeg har på grunn av brudd i rygg.

Dette var altså en automatisk sammenligning jeg selv gjorde, da hun sa sine ord. Og jeg kjente brått en avsky til det andre mennesket, som om hun invaderte meg og også tok over det lille som er igjen…. Mens det egentlig, reelt sett, ikke stemmer i det hele tatt. Den fine, gode praten vi hadde fortsatte godt men inni meg, var den fryst til is og stod i brann på en gang. Går det an? Jeg vet ikke hvor disse tankene og linjene skal hen. Men kanskje kan de gjøre oppmerksom på flere former for sammenligning til besvær. Både hos andre og seg selv.