Jeg sier det ofte når jeg snakker. Når jeg snakker med personer som kjenner meg i form av å kanskje ha akkurat meg som en av sine arbeidsoppgaver, men som likevel ikke har knukket koden og ikke helt greier å kommunisere slik at det fungerer for meg. Når jeg opplever at spørsmålene blir umulige for meg å besvare og at alt jeg sier mest blir misforstått eller vridd om på, kanskje at personene legger sin egen tolkning og tanke til det som er for meg – som for meg ikke er likt som for den personen så klart, når den tar over eierskapet til det som er meg… Ja i alle disse tilfellene kan det sprette ut av meg: Du er veldig vanskelig å prate med, eller kommunisere med. Jeg opplever at mine enkle, konkrete beskjeder ikke blir tatt og at det i stedet blir noe annet, noe annet, diffust og for meg umulig å stå i og/eller gripe videre an.
Det betyr nok egentlig ikke at du er spesielt vanskelig. Men at den lette og ledig hverdagstralten der du synser litt i øst og vest, fungerer dårlig i kommunikasjon med meg. Jeg blir usikker, avvisende og ikke en god samtalepartner for deg heller.
Jeg vet ikke om jeg kan gjøre det godt, på noen måte, selv om jeg setter ord på dette. Selv om du nok vet at det ikke er personlig kritikk av deg når jeg poengterer at det er vanskelig for meg å kommunisere med deg, så er det jo litt sånn at de fleste mennesker liker best når samtalen flyter av gårde, selv om det er på luft og egentlig mer verdiløs prat enn den vi to sammen kan ha når vi snakker på en måte det begge blir lyttet til i stedet for at du drar egne fantasier og tanker inn i mine opplevelser og tar egne slutninger utifra dem.
aspergerinformator.com 