Jeg har tenkt litt på kunsten å leve versus kunsten å ikke dø. Å leve er mye mer enn bare det å ikke dø, men i noen livssituasjoner blir likevel det viktigste at personen ikke skal dø. Så kan kanskje ting bli bedre igjen etter hvert og man har sjansen til å på nytt begynne å leve. Virkelig leve.
I mine mange år som tvangsinnlagt på sykehus, har jeg møtte mennesker som først og fremst skulle hindre skade som var livstruende – slik at jeg kunne få fortsette å være her. Jeg fikk hjelp til å overleve da jeg ikke maktet det selv, tross jeg egentlig alltid inni meg et sted har ønsket livet – jeg elsker det jo, det var bare så vanskelig… å fortjene det? Rettere sagt: føle at jeg fortjente det.
Jeg beundrer menneskene som holdt ut det å holde ut for meg. De som strakk seg det lille ekstra, for å redde noe som ble til mer enn bare nettopp liv og helse. Noe som ble en vei jeg kunne makte å gå videre på. Jeg tror jeg skylder dem et takk, tross det ble en del klabb og babb, knall og fall for oss alle. De klarte det, de lot meg leve også når det krevde mest umenneskelige tiltak å få til. De var kunstnere som fikk meg til å få lov til å bare bestå, i rammene jeg trengte: se et snedig og fullverdig portrett.
Jeg går med begrensinger i det som er nåtiden, litt i forhold til at jeg er ikke helt lik normen. Men jeg er her og lever et liv som jeg kan bære. Stort sett har jeg vet veldig bra, tross jeg har vanskelige ting å stå i sånn med den jeg er og hvordan jeg skal kommunisere, være og fungere. Ja, noen ganger gjør nok også min annerledeshet at jeg kjenner ekstra mye glede! Jeg hopper og spretter litt hver dag, sånn inni meg, over ord og innfall og ting jeg planlegger, setter ut i liv og får til.
aspergerinformator.com 