Slitsomme stille-dager

Med påsketiden som nettopp var, kan være færre arbeidsdager for mange – man har fri. I høytider blir det gjerne mange dager der aktiviteter man ellers har, kan utebli. Det kan være så enkelt som at butikken er stengt så man ikke handler på det faste klokkeslettet for uka. Det kan være pause i tv-programmer man pleier å se.

Jeg kjenner til flere på autisme-speketeret som meg som kan skildre det at de setter pris på det velkjente og ikke takler hundre prosent godt avbrudd i hverdagsrutiner.

Det som kanskje for meg er mest utfordrende og «annerledes» på stille-dager som i påskehøytid for meg, er at menneskene som er hos meg og gir meg trygghet, gjerne er flere ekstravakter enn vanlig. Litt mindre fast og kjent personal. Og på dagtid er det litt mindre bemannet hos meg alltid enn på ettermiddag og kveld, og DET blir ekstra sårbart på sånne stilledager der jeg må forsøke å konversere med mennesker som verken kjenner eller forstår meg så godt.

Samlet sett gjør slike dager – spesielt formiddagen – at jeg blir mer sliten og derpå mer firkantet i fungeringen min enn ellers. Det blir ikke like lett for meg å være fleksibel. Jeg opplever misforståelser og samtaler som går i stå. Jeg kan kjenne redsel og sinne på innsiden.

Likevel, både jeg og de rundt meg gjør nok så godt vi kan. Men det er godt når staben er mer vanlig og jeg hører morgentrafikken på utsida mer på samme tid som fulgekvitter virkelig tar til. Det gjør meg yr og hverdagsglad. Men misforstå meg rett – jeg setter også pris på fine feriedager. Det er bare litt vanskelig for meg å få absolutt alle dem til å bli fine når det blir sårbart med tanke på litt mangel av de helt faste rammene.