Når jeg er ute i verden, for eksempel på Ikea (eller passerer varehuset, kanskje bare snakker om et), kjører forbi en bensinstasjon osv. får jeg sånn innmari følelse for de tingene som var litt ekstra gjeve da jeg var barn. Som en pølse på Statoil på reise, en middag på IKEA mellom viktige valg til jenterommet eller lignende.
Jeg kjenner dette så intenst, inderlig og godt at jeg vil fortelle alle disse historiene og minnene fra jeg var barn til de jeg er sammen med. Jeg tror det kommer av at det var da jeg var barn jeg liksom virkelig levde på den «normale» måten, hadde de vanlige opplevelsene rundt mat osv. Det andre også hadde da.
De øyeblikkene som da var spesielle, med barns øyne er nok bare veldig dagligdagse, nærmere primitive for en som er voksen, prioriterer på egen hånd og handler maten sin selv! Men for meg skinner opplevelsene fortsatt sterkt og klart, som diamanter å ønske seg.
For meg er dette til å forstå på sett og vis når jeg setter ord på det sånn. Ord er makt, men ordene viser meg også sårbar, litt som at jeg er så naiv og trenger og ønsker de enkleste ting – som igjen ikke er ting jeg vil ordne opp i? Fordi jeg ikke kan. Men jeg kan mye, som å ha det ganske bra og dele opplevelser også fra her og nå! De gleder jeg meg til å få flere av i morgen også, på Norges nasjonaldag. Opplevelser å «lime inn» i minne-albumet, kanskje er det klare og tydelige bilder som får stå uten å falme eller svinne hen på veldig veldig lenge.
aspergerinformator.com 