Forståelse forut for nedslående ord

Før man skal komme med konklusjoner – uansett hvordan de måtte utarte seg, kritikk, kjeft, ros – ønsker jeg innsikt og forståelse. At man skal sette seg litt inn i det andre mennesket og hvorfor det sier, velger osv. som det gjør. Det er helt fint å være uenig og også kanskje å se ned på noen måter å leve på – men da ønsker jeg at man først skal forstå hva levemåten gir.

Et enkelt eksempel: Hvis noen foreldre syns barna deres spiller for mye dataspill, er det lett å bare fokusere på det. At skjermtid må ned. Lekser og ekte sosialt liv opp. Og man kan fortsatt holde på det – men det er fint å sette seg ned og se hva spillet innebærer. Hva det gir. Før man setter opp reglene, som kanskje da kan fungere meget godt for en god balanse mellom dagliglivets aktiviteter og spill-interessen.

Da jeg leste om dette og begynte å tenke, slo en episode fra i går rett inn i hodet mitt. En dame sa til meg i går, da jeg fortalte at jeg får besøk fredag og at jeg har tenkt ut ulikt tilbehør til middagsretten avhengig av om et blir en eller to til bords. Da fikk jeg høre «voldsomme menyer du planlegger». Men menyen var ikke voldsom, og hun vet enda ikke hva den er – ikke et eneste element -, den er bare godt gjennomtenkt og det er tatt høyde for det selvfølgelige som at det blir litt ulikt ettersom hvor mange som skal spise.

Hun hadde ikke forsøkt å forstå hva det gikk ut på. Hun satte «navn» på det jeg liker å pusle med som «voldsomt» og jeg følte meg verken forstått eller som et menneske det var noe ålreit å snakke om helga si med. Jeg svarte bra, jeg holdt det vonde hun gav meg inni meg så det ble en helt grei opplevelse for henne å «ikke ville forstå før man evt. kom med sin konklusjon». Jeg under bare, hvorfor? Er ikke mine hverdager like viktige som andres? Er ikke livet nettopp mest hverdager, som vi må ta vare på for å oppleve et godt liv samlet sett?

Inni meg ble følelsene krenket i samtalen. Menneskeverdet, brast det, brast jeg? Utad smilte jeg, tok alt på strak arm. Svarte i hennes sjargong, nedverdiget meg selv. Jeg klyper meg i armen, kjenner etter: Hva føler jeg, i mangel på grunnleggende forståelse, nå?

Jeg kjenner…. at jeg gleder meg til søndag! Søndag blir bra for meg og for meg er det gøy å planlegge, kokkelere, servere. Være i prosess fra A til Å og gjenta – altså, en sirkel av liv. Jeg lever, har autisme, liker forutsigbarhet og med gode rammer blir jeg fleksibel, kreativ, sprudlende, sosial og glad. Jeg spirer sammen med urtene mine. De ser grønt utenfor hos meg. Sitrontreet strutter på innsida av terassedøra. Og jeg, jeg sitter i stolen min og ser fram til samtaler rundt et bord! Takk for for eks. matpraten, hvordan-går-det-på-jobben-samtalen, og vær-praten – sum av summarum utgjør de hverdagen, livet… repeat!