Jeg slo opp på nett for å få en klar definisjon. Kanskje er den klar.
«Betegnelsen funksjonshemmet brukes om personer som får sin praktiske livsførsel vesentlig begrenset på grunn av gapet eller misforholdet mellom personens funksjonsnedsettelse og miljøets og samfunnets krav Denne forståelsen legger vekt på at funksjonshemmingen oppstår i relasjonen mellom omgivelse og mennesket.» Kilde: Bufdir.
Likevel uklar, som livet kan være. Skillet mellom fungerende og mindre fungerende. Hvor går linjen for å være utenfor det som er «godt nok» for å ha et vanlig liv?
Kroppen min er ikke funksjonshemmet, eller den har ikke vært funksjonshemmet, men er det nå -etter bruddene i ryggen som har fått meg mest deformert, en endring på dette? Som gjør at jeg nærmer meg «det andre landet?» Landet for oss som trenger flere hjelpemidler, som ikke kan fungere med hverdagens praktiske gjøremål. Jeg trenger hjelp for å stå bedre, gå, sitte oppreist. De er under planlegging. Det er flere hjelpemidler enn jeg klarer å forholde meg helt til, som om kroppen er enda mer fremmed og likevel: så nær og tydelig at jeg ikke holder den ut!
Jeg har krykker jeg kan støtte meg til i dårlige perioder, når jeg reiser meg for eksempel. De har jeg sluppet å bruke på en stund – heldigvis.
Jeg har rullestol som står klar til bruk, når jeg måtte føle at jeg trenger den, for eksempel i større menneske-forsamlinger for å ikke «bli veltet overende» og for å ikke bli utslitt før det man skal oppleve er i gang. For å kunne holde ut ute, i fellesskap, ikke bli: isolert.
Foreløpig har jeg ikke brukt den tross den kan hjelpe meg. Men de siste dagene har jeg følt: jeg bør venne meg til å benytte den. For å få en best og lengst mulig mobil framtid, også sosialt sett. Men jeg bør også bruke den for å ikke pådra meg ytterligere skader, mulighet for flere fysiske traumer. Jeg har lyst til å begynne å øve meg på å møte verden også i rullestolen min, slik at de gangene jeg virkelig vil trenge den, er ikke barrieren så stor. Med autisme er forandringer vanskelige for meg, derfor kan det være ekstra gunstig med en gradvis tilnærming.
Livet har tatt en uheldig vending. Men livet er ikke over. Jeg må rulle videre. Både på to friske bein (under en syk rygg) som jeg gladelig og ganske lykkelig har gått fine turer på i det siste, og på hjulbent hjelpemiddel de gangene det er det best tilrådelige. For framtida – og livet her og nå – sin skyld.
aspergerinformator.com 
Hei! Noen blir mer prøvet enn andre, og kan slite og ha det mer vondt enn andre. Og i tillegg kan man ha Aspergers og andre psykiske ting. Jeg har det også slik, jeg har Aspergers og mange andre sykdommer, og nå blir jeg utredet for flere sykdommer. Derfor ble jeg uføretrygdet i fjor, etter å ha jobbet som sjåfør i Oslo i 40 år.
Det er noe som kalles for «uhyggelig dal» og er et begrep som japanske forskere har funnet opp når de har utviklet roboter. Uansett hvor lik en robot er et menneske, så vil allikevel de fleste mennesker synes en robot er uhyggelig. Slik er det med Aspergers også. Uansett hvor mye vi prøver, så vil faktisk folk synes det er noe rart og uhyggelig over oss, og derfor unngår vanlige folk oss. Til og med familie og slektninger kan i verste fall unngå oss. Hva gjør man da? Jo, man trenger ikke så mange folk rundt seg og man kan faktisk ha det veldig godt med få mennesker. Dessuten er det ikke så viktige hva andre mennesker synes om en i butikker eller i en forening. Det viktigste er at man har det bra med seg selv, har selvrespekt og en god selvfølelse, tar vare på seg selv og setter seg selv først. Sett grenser! Noen med Aspergers har det best sammen med andre Aspergere, og har samme vibber, grensesetting, humor og karakter.
Når det gjelder kroppen og helsen, så er trygghet noe av det viktigste. Også at du forstår hvorfor og hvordan du løser ting. Derfor må du ta imot hjelpemidler og hjelp. Rullestol er en bra ting. Ikke tenk at at folk ser ned på deg fordi du har en rullestol. Tenk deg det der med en uhyggelig dal, og at folk synes du er uhyggelig fordi du har Aspergers. Men med en gang du havner i en rullestol, så blir folk hyggelig, vil hjelpe deg og være venner med deg. For rullestolen og krykkene forteller dem at du er syk og behøver hjelp. Hvis noen spør så kan du bare si at du knakk ryggen i en ulykke eller i en arbeidsulykke. Da behøver du ikke si noe om Aspergers, for rullestolen forteller dem at du er skadet eller har sykdommer. Du kan også få en elektrisk rullestol med motor, slik at du kan kjøre til butikken selv for å handle snop eller noe du trenger Da kan du faktisk være jovial fra rullestolen og folk vil hjelpe deg og de vil synes du er hyggelig. Du kan til og med holde foredrag fra en rullestol, og da vil folk tenke at du er sterk, fordi du kan holde foredrag selv om du sitter i rullestol. Så det handler bare om å tre inn i nye roller, bli kjent med de nye rollene og hvordan du setter opp grenser for deg selv. Du kan faktisk ha et godt liv i rullestol, og kanskje til og med et bedre liv. Men husk, du må allikevel trene og holde kroppen i så god fysisk form som mulig, men det gjør du på privaten, hvis du da ikke velger å trille inn på et helsestudio med en elektrisk rullestol – hvor du klatrer over på automater og gjør øvelser. Da vil du også få respekt for det! Uansett hvordan du gjør det, så lykke til!
LikerLiker