Jeg liker musikk. Jeg responderer godt på musikk. Jeg er ikke en danser, men jeg trives i rytmen. Jeg kan på dagtid vugge forsiktig i stolen min og aller mest: kjenne at jeg er i en jevn sfære inni meg. I gjentakende bevegelse, som en slags beroligende vals. Ja, som om livet faktisk kan kjennes som en dans på roser, den setningen vi nå til dags bruker mer som at livet IKKE er noen dans på roser – at det krever mer å være til. For livet, det byr som kjent også på torner.
Når dagen er omme og jeg legger meg med sang i meg, kjenner jeg ro, glede, harmoni. Jeg finner meg og kan omfavne her og nå uten å føle på så mye annet enn det jeg hører. Eller er? Som om jeg er i ett og samtidig kan viske meg ut, når jeg kan få kjenne på ro uten at det egentlig er meg som får fokuset.
Jeg lener meg over, omfavner en annens låt. Danser, vugger… sov lille Helene, i vogga di. Så trist at du ble stor og noen ganger utrøstelig midt i de store gledene av å leve livet noen ganger fullt og helt, men ikke tenk Helene, ikke tenk på det nå.
En plutselig og finurlig setning: når du blir gammel, vil du bli: forsvinnende liten igjen. Så pust ut, Helene! For både dessverre og for meg også godt å tenke på når det gjelder min kroppslighet: det er livets gang, at man går ut av det igjen uten å være igjen som et kroppslig avtrykk. Bare et minne om en venn, en klem…
I mellomtiden vil jeg utnytte og nyte livet etter beste evne! Unnskyld (jeg pirker deg på armen, napper tak i deg med en sms med smilefjes). Vil du danse det med meg?
aspergerinformator.com 