Nylig brukte jeg rullestolen min for første gang. Det innebar flere utfordringer, samtidig som det gjorde noe jeg ønsket å være med på mer mulig. En liten aha-opplevelse jeg vil dele med et varsomt smil, er hvordan utenfor-verdenen plutselig kan se på deg, kommunisere med deg. Jeg satt på utsiden og ble tatt inn, i noe som var mer på utsiden enn jeg befant meg.
Jeg visste at den type kommunikasjon forekom, men jeg trodde ikke jeg skulle oppleve det på de få timene jeg selv var i stol. Enkeltopplevelsen jeg snakker om her, handlet om å føle at jeg ble både snakket til sånn helt uten at jeg kjente vedkommende, og som tilbakestående og/eller et barn.
Hvorfor gjør noen mennesker dette, mer eller mindre automatisk? Det er mange årsaker til at et menneske sitter i rullestol. Svært mange funksjonsfriske har også opplevd å være i rullestol i kortere periode for eksempel etter en operasjon. Glemmer man at det kan være helt andre ting enn hodet som spiller inn når man har behov for rullestol?
Og også, om man har et hodet som kanskje fungerer på et lavere nivå enn «normalen», tenker jeg: Er det ikke likevel helt feil å henvende seg til et voksent menneske som ikke har gitt tegn til å ønske none konversasjon og tiltale som et barn? Videre: barn er også mennesker med tanker og følelser. Jeg tenker: snakk til hverandre som den vi selv er, lytt og finn deretter en passende og god kommunikasjonsform der man fungerer i samspill. Spill på lag, spill hverandre gode og ja, takk for opplevelsen egentlig selv om jeg syns det var vanskelig å navigere der og da. Dette var viktig erfaringskompetanse, for meg helt uforståelig, men likevel: et velkjent fenomen.
aspergerinformator.com 