…til deg. Dere menneskene jeg møter i hverdagen, det være seg på butikken, fastlegen på legekontoret, tilfeldige forbipasserende, mennesker som arbeider her jeg bor, arbeidskollegaer, familie, venner eller postbudet. Frir til forståelse, rett fra hjertet! Prøver så svakt og høyt på samme tid: å gjøre tiden sammen til noe å dele.
Noen ganger, får jeg det til. Eller VI får det til. Jeg lever liksom i symbiose med resten av dere da. Andre ganger, merker jeg at det er behov for forklaringer. At jeg trenger å oversette reaksjonene og følelsene mine, sette ord på dem så de blir til å ta og kanskje forstå for andre. For med autisme, hender det at min verden blir litt annerledes oppfattet av meg enn for andre. Det kjenner jeg i alle fall på.
De gangene jeg greier å flette ordene og følelsene mine sammen, og presentere i lettfordøyelig form, kjenner jeg på gjensidig godt samspill. Og jeg blir fornøyd med meg selv og med menneskene rundt meg, som et lag. Heia, da er jeg: alltid på hjemmebane plutselig tross jeg egentlig kjenner meg utenfor, på en annen banehalvdel, sånn mer hele tiden – når jeg ikke er i et godt, gjensidig sosialt samspill, men uten at vi er motspillere som på bortebane. Det er bare det at jeg liksom ikke har de samme reglene eller løper i det samme gresset?
Gresset er likevel ikke alltid grønnere på den andre side. Jeg har det skikkelig bra, rett som det er. Jeg blir lykkelig av skikkelig små ting. Men jeg kan også kjenne og ha dypt i meg, dette med at jeg ikke kan få til det andre kan. At det ikke kan kjennes fint for meg det som andre mestrer så lett som en plett. Som å kunne spise noe hverdagslig eller festlig godt. Jeg kan være: en Alien utenfor verden som verken forstår praten over bordet eller kan få inn noe som helst, ikke engang med teskje, uten at det er mitt eget og på mine premisser, til relativt faste tider. Det gjør meg noen ganger vondt – samtidig, det er sånn jeg kan få til å leve. Kan du se det, at jeg setter pris på å få være her, i verden delvis fungerende sammen med dere? Jeg er så lykkelig for den fliken jeg alltid føler at jeg er i, tross jeg er på sida.
Jeg kjenner sola i ryggen. Jeg er på min side. Arbeidsdagen er akkurat fullført. I går, en halvtime etter det, bar det til lokalbutikkene der jeg kunne si: hei, og kjøpe noen få ting. Der hører jeg også til og jeg digger, digger, digger å servere fine, treffende setninger som gjør at mitt og de ansatte i butikken trekker på smilebåndet! Jeg avslutter innlegget med som man sa i walkie talkier som var mer vanlige før mobilens tid: Over og ut. Jeg er utenfor verden og strekker meg ut i Ås og inn i lokalmiljøet.
aspergerinformator.com 