Jeg trenger ikke være rakettforsker for å forstå at livet mitt er et skjørt prosjekt. Noe jeg må være varsom med. Min tilnærmede teori for å fikse å være her, med alle utfordringer både kroppslig, inntrykksmessig og emosjonelt, er å bruke mine resurser som også kan være et symtom på å være på autismespekteret: evnen til å se ting på nye måter.
Jeg ser: at jeg gjennom å forberede meg i forkant, kan jeg stå i uvante belastninger. Jeg kan ta livet på strak arm, sjonglere og mestre.
Samtidig ser jeg at uten et nettverk, et sikkerhetsnett, en ramme på tilværelsen eller fallskjerm om du vil, vil jeg falle ned til jorden som et knust egg. Ja, vi snakker ekte omelett – som også er lett! Og nå flirer jeg litt, av eget hode og innfall mens jeg skriver, og jeg tenker: det jeg skal si er at i det skjøre livet mitt er det så mye fint at jeg må forsøke å verne om meg. Også fordi jeg kan være litt fin for andre?
Tross jeg også har de ødeleggende tankene, de som vil destruere meg til intet, så skyter jeg fra hofta, deler disse ville, famlende refleksjonene og stiger til værs, som den Alien utenfor verden som jeg kalte meg på legekontoret her om dagen. Og så klapper jeg på tastaturet og håper at vi sammen kan fly i flokk som unike fugler flyr i følge på vei til varme, glade strøk – uten å stryke med.
I det siste har jeg kjent på det fine i nettopp å være med i et nettverk av mennesker, et fellesskap, det være seg enten jeg snakker med de som jobber her jeg bor, har småprat på min arbeidsplass eller har besøk av venner eller familie her hos meg. Det gjør meg godt, tross jeg ikke er førstevalget til flertall av folk å joine? Jeg setter pris på det jeg kan se: hos andre. De er berikelser, fargeklatter, støttespillere og lagspillere. Jeg trenger ikke være dommer, jeg kan bare klappe på skuldra og si: godt jobba, med å være til. Jeg setter pris på deg/dere.
aspergerinformator.com 