Jeg fant fram et blde fra oktober et annet år, jeg tror det var 2022. Og jeg smilte: jovisst er det alle slags farger i overgangen mellom sommer og vinter. Det fikk meg sporenstreks tl å trekke en parallell til livet: og mens jeg skriver kom jeg også på Laleh sin låt med colours in the dark. For selv om livet av og til kan gå litt i sort, kan lys og farge opptre samtidig. OG jeg – jeg ser de små tingene. Detaljene. Og dermed: alt det bagatellmessige og superfine som gir meg: livsglede og noe å holde fast på. No Mather What.
Jeg tror også at for meg, er det viktig å velge de tingene som funker for meg og gjør meg glad, fremfor kanskje noe som utenfra sett virker som et kulere eventyr enn de jeg griper tak i. Jeg sprudler og lever og gjør mer enn de fleste jeg kjenner, men likevel: mest med menneskene jeg er trygg på og som jeg kjenner at også verdsetter det å være sammen med meg. I kjente forhold utvikler jeg meg og pulserer, ja lever. Det gir grobunn til nye opplevelser og jeg kjenner: mangfold i mitt/vårt.
Jeg husker fra spillefilmen Engelen av Margareth Olin, der det lille barnet skulle ha det sånn at hun kunne velge seg selv. Og selv om jeg ofte tenker destruktivt, tvangspreget om meg og ikke vet om jeg er livet verdt så kjenner jeg at når jeg velger meg likevel, går det stort sett godt nok: jeg ser nemlig at når jeg har det bra så er jeg også ganske bra for andre å være sammen med. Det gjør meg skikkelig glad og evig takknemlig.
Så tankene oppsummert ut fra dette innlegget er omtrent sånn: Jeg tar eierskap til det som jeg kan klare og den jeg må være med mine begrensninger, og da kan komme styrket ut av meg selv i møte med mennesker jeg er trygg på og som vil meg bra sånn som jeg vil dem. Takk igjen, hverdagens venn og med det ønsker jeg samtidig alle: en best mulig og riktig så god helg! Hilsen Helene
aspergerinformator.com 