Solgløtt

I det siste, har vi hatt mye godt vær. Av og til sitter jeg og fryder meg over naturens bilder, muligheten til å få se ting på andre måter. Som den enkle døra som gjør at man kan lukke mellom gang og stue, men som er koseligst å ha som åpent areal – den fikk et vakkert skyggespill fra sitrontreet mitt som står ved vinduet da sola skinte forbi og inn (se bildet under innlegget).

Det får meg til å tenke på bevegelser i sinnet, hvordan små og store ting virker inn på oss. Jeg med autisme blir nok lettere enn andre vippet av pinnen av små ting. Men noen ganger gjør også den egenskapen at jeg opplever gleder som kanskje andre ikke fester seg ved. Små ting kan få meg til å kjenne på skikkelig fryd! Jeg trenger ikke ekstremsport. Jeg trenger ikke verdensrekorder for å bli imponert. Du imponerer meg bare ved å være deg og kanskje se meg, så er vi vips et lag som kan spille hverandre gode og få hverdagen til.

Da jeg kom ut fra sykehuset, var det viktig å etablere en trygg ramme ute i samfunnet. At jeg hadde et hjem med samme type bemanning som jeg hadde på sykehuset samtidig med økt automoni – muligheten til å eie mitt eget liv. Nå balanserer vi de to slik at jeg kan oppleve å få til, mestre, leve forsvarlig og ha det bra på samme tid. Jeg tenger det er en solskinnshistorie tross jeg aldri blir «frisk» og er i kontinuerlig behov av faste, gode rammer og at noen hjelper meg med å velge å leve livet jeg så gjerne vil få lov å fortjene å ha. For: innerst i alt kaoset mitt, elsker jeg intenst. Andre mennesker, livet selv og noen ganger også delvis den som er meg.