Søndags-strek, stek

Jeg tegner opp en strek og et komma og får: et semikolon som liksom blunker og smiler av seg selv mens det lukter godt i huset. Det er ikke stek, men det er et snev av langtidsstekt det jeg skal servere i dag! Det får meg til å erindre søndagene fra da jeg vokste opp. Da var det helt vanlig med surret stek av diverse slag på søndagene, mat som trengte tid i ovnen og at man var på hjemmebane over litt tid.

Jeg tenker på før og nå. Jeg tenker på hvordan jeg var da jeg var «sykere» og på sykehuset. Jeg tenker på det som funker bedre nå. Jeg ser likevel: det utrolige i at jeg og de rundt meg aldri gav opp, tross jeg var i en fastlåst greie. Jeg er fortsatt avhengig av mine rammer og vil kanskje være det nettopp livet ut. Men jeg føler at det at jeg ikke legger meg ned, ikke kaster håndkle men i stedet danser med klærne på allerede før sola står opp, forteller litt om den som er meg. Og som jeg er glad i, på tross og på grunn av alt.

Jeg har nemlig fått kjenne ekte kjærlighet gjennom at familien min er glad i meg. Og også andre jeg har møtt på min vei, har vist meg omsorg, medmenneskelighet og glede – ved å kjenne hverandre! Det syns jeg ikke man kan kimse av eller nedgradere. Det ville vært dårlig mot andre som gjør sitt for at verden skal være fin – for deg, meg og seg – hei!

Ja, kanskje er vi et lag med medvind også når det stormer. Bare man ikke gir seg, ja jamfør uttrykket: Det er håpløst men vi gir oss ikke. Og akkurat nå: kjennes det heller ikke håpløst. Det kjennes bare fint å være i det. I både det gode og det utfordrende – fordi jeg har mening og verdi i det minste i det små.

Jeg dekker bordet med detaljer og takker for alt som godt er og roper snart: velkommen, sitt ned, det er straks: servert og smiler en oppsvinget strek.