…når jeg ikke tenker, bare mottar: mange inntrykk!
Etterpå tenker jeg i alle fall på: hvor godt det er å få lov å oppleve. Ikke bare være i sin egen hule, tross man er autistisk og kanskje ikke den aller beste på verken uforutsigbarhet eller sosial omgang.
Mottoet er: det går an å få til å ha det ganske så fint sammen med og i samhandling med andre.
Det handler om å gi seg tid og rom til å reise seg når man har blitt sliten og også: lov til å føle at man er ok også når man ikke tenker eller sier ting som andre ville valgt som ord og innhold.
Jeg har fått se: at mitt perspektiv også kan være fint og berike. Sammen kan jeg og nevro-typiske funke sammen, smile og le. Hva er bedre enn det? Kanskje å få lov å la flere få kjenne på sånt, også i en helt vanlig hverdag der man møter medborgere på butikken eller lignende, stoppe, si et ekte velment ord, ja som å smile og ønske hverandre god dag. Det tror jeg på, at vi har det godt når vi gjør godt for hverandre. Ikke som en tillært greie, men med ekte omtanke. Men også med: en lykkefølelse av at akkurat det å se hverandre, gjør en forskjell. Med samarbeid kan vi spille hverandre gode og toppe laget.
aspergerinformator.com 