Hold on

Kroppen min hadde problemer med å stå oppreist i dag. Ryggen som ble skadet i yrkesskade november for halvannet år siden kollapser liksom mer og mer sånn at kroppen min blir en rundt ball som prøver å komme seg bortover, med hodet nok hevet til å stå i utfordringene livet har å by på.

Jeg liker livet mitt. Jeg strekker meg for å stå – bokstavlig talt – i det som er viktig for meg. Jeg greier det veldig bra. Jeg elsker å få gjøre en god jobb, tross den kanskje ikke er så fysisk sterk fra min side som det andre kan yte. Jeg får til, jeg mestrer over forventning på en måte, selv om jeg gjerne vil forvente mer enn noen kunne drømme om.

Jeg vil så gjerne være hun som vet at hun kan leve lenge og kunne jobbe til hun er 75. Jeg vil jeg vil og mye får jeg til. Jeg får være fornøyd med det, eller i alle fall ikke krisemaksimere og være livredd for det som kan komme til å forsvinne. Hvis jeg ikke kan yte. Eller leve, i det hele tatt.

Hvordan er det der under jorda. Hvem vil vandre over og være mine fantastiske regnbuer videre? Kan det jeg var holde en bro levende, være en slags styrke videre i de som blir igjen. Og går ifra, rykker opp og fram og jeg.. jeg håper det. At livet uten meg blir helt topp.

Samtidig, det er nå det er liv. Det er nå jeg har det bra. Det er nå jeg må forholde meg til. Ikke om et år, tre år, ti år. Det er i dag og det er i morgen og det er alt jeg gleder meg til som livet faktisk er. Her. Nå.

Jeg prøver å skru av tankene, fokusere på det som er bra. Lære meg kokkefaget enda bedre. Lese i Kokkelære-boka og i Slikkepott, få inspirasjon og kunnskap som kan bli til ferdighet og til det som er godt. For noe.

Jeg vil holde ut. Fordi det er dette som er, ja dette livet, og menneskene jeg omgås, det er det jeg vil ta vare på og kjempe og leve og puste og snakke for. Om. Med. Ja, tiden går og vi går med – nå! Ikke mist motet, hold on Helene.