Jeg vandrer mellom bordene. Jeg tenker på det som er friskt og det som er sykt. Det er så sykt fint å få være litt normal. Få passe inn blant andre. Kjenne at både ordene og det man driver med er meningsfulle og funker.
Samtidig har jeg annerledesheten som egentlig er fin. Den gir meg et blikk for detaljer. En evne til å se mennesker, de ulike nyansene i sinnstemninger, lese behov og kunne besvare og ivareta.
Jeg har også bagasjen min. Den som gjør at jeg vet så inderlig vel at det er hårfine linjer her ute i verden vår. Og inne. Innesperrede mennesker i egne følelser og på sykehus. Mennesker som trenger de hvite frakkene, de hjelpende hendene.
En stund. Så kan man kanskje fly rundt igjen, sveve mellom bordene. Takke for at man selv ikke takket for seg, da det så mest håpløst ut. Fordi, vi er ikke håpløse – vi har stort sett ganske mye det er verdt å være tilstede for. Også for oss selv! Ja, det er du verdt.
Bagasjen min kommer av og til som en kasteball som setter ting i perspektiv. Jeg ser hvor mye finere jeg har det når jeg er den som kan rydde av bordene, ta oppvask og sette kaker på bordetragi enn da jeg kastet glass i gulvet for å kutte helst over egen strupe.
Jeg smiler litt nå, i det tragikomiske i den setningen – egen strupe – og synger av full hals. At jeg er glad for at folk ikke har gitt meg opp, at de fortsetter å kjempe for at jeg skal greie å være meg.
Jeg trenger nemlig hjelp med det, hjelp med å kjenne rett til å leve. Ikke dukke under, for det andre i meg, det som… jeg vet ikke. Jeg vet bare. At jeg når jeg får gamle minner om det vonde jeg utsatte meg for, ser jeg så klart at kontrastene er store mellom det og et vanlig, verdig liv. Sånn folk flest ser det, i det minste – selv om jeg trenger det gale, trenger det for å ta plassen min på en måte.
Kontrastene danser. Jeg håper jeg kan si: jeg er i balanse.
aspergerinformator.com 