Jeg sitter og tenker. Står og tenker. Går og tenker. Og teller, på kalorier og knapper. Hva som er rett og hva som ikke passer seg å si. Sånn sammen med andre, hva gjelder både det ene og det andre.
Når man har autisme, kan det å navigere sosialt av og til være litt utfordrende. Samtidig føler jeg alt jeg føler så utrolig sterkt at jeg også trenger å dele noe. Både det vonde og det skikkelig lykkelige! Da syns jeg det er fint å møtes ved bordet, sitte ned og snakke sammen sånn midt i dagen. Det var en av de tingene jeg kjenner i dag at jeg setter skikkelig pris på med min oppvekst: at vi spiste middag sammen hver dag, alle som var hjemme.
Denne helga skal det være mange happenings ved bordet mitt. Jeg får gjester to av dagene, til og med et lite bursdagsselskap for niesen min skal jeg ha. Og det gjør meg så glad! Kjenne at jeg hører til og er noe for noen andre, ja som å få være tante. Og det er klart det er helt ålreit å få bake litt ekstra artig når man vet at det vil smake, både for øyet og gane. Jeg gleder meg til å prate, gi presanger, være i det som er stort og smått i livet og som til sammen gjør det godt å være sammen med andre. Være i livets dans, sette på musikk og plystre med. Thank you for the music!
Ja, maten er bare halve føda. Hvordan bordet er dekket, hvordan maten ser ut, hvordan praten er – ja all atmosfæren er med på å mette og gi velbehag – og motsatt, hvis ingen ting er på stell. For meg i min oppvekst – siden jeg alltid har hatt asperger syndrom – var det med forutsigbarhet noe som gav meg mening, harmoni og glede. Som at jeg visste at ved middagstid satt vi sammen eller det faktum at det faktisk var middag her dag og at dagen «startet med frokost».
Måltidene gav dagene mine rytme og forutsigbarhet, rammer som igjen gjorde det mulig å være fleksibel i andre ting, prate om løst og fast fra dagen min og forstå samfunnet rundt meg. I lys av at jeg har anoreksi-problematikk, har også det med faste holdepunkt vært viktig for at ikke alt skal føles ekstra uhåndterlig. Også i faser der jeg ikke har spist selv, har frokost hvert uhyre viktig – om så bare for å smøre mat man ikke skal ha. Jeg avslutter innlegget med en bordbønn ala applaus for det som uansett er ålreit og bra, ja det å dele hverdagens øyeblikk, spise med trivelig bestikk og mestre det man må for å være til og kunne leve videre. Takk for i dag og først ja en riktig god arbeidsuke og nå: god helg og velkommen til bords!
aspergerinformator.com 