Som psykiatrisk pasient har jeg min historie. Men jeg verken hadde – eller har per nå – noe behov for å ta et tydelig statement gjennom å sette semikolon via en tatovering eller lignende, for å markere at jeg ikke satte punktum på livet. Jeg tror jeg heller trengte å la det bare gå seg litt til, og stole på naturen: at naturen går sin gang, enten det (jeg) er liv laga eller ei. Der står jeg også nå, eller går eller danser… med sol og skygger og ser nyanser og kontraster og vet: at det er noe ved alt dette livet, som fortjener meg. Ja, andre mennesker som kan ha nytte av noe av det jeg kan skape, være, samhandle om. Men mest av alt: jeg kjenner det er viktig å gi seg selv mening med dagene. Ha noe å leve for.
Jeg ville – og vil ikke – ikke ta noe valg. Greide ikke – og greier ikke – ta noe valg. Jeg kan fortsatt ikke velge livet 100 % selv nettopp fordi jeg ikke tør å velge meg, hva om jeg ikke har livets rett? Da får det heller være opp til livets realiteter, hvor veiene tar meg. Og imens, går jeg på med godt mot. Jeg prøver å lage ålreite dager.
Jeg tror, at for noen, er det å ta et bevisst valg en god hjelp til å få til å leve. Få til å fortsette å gå i det umulige, gi livet flere sjanser. Ja, kanskje nettopp den viktigste sjansen til å redde livet sitt. Og jeg klapper, jeg er glad, jeg håper det blir så bra som mulig.
Og jeg er med, som heiagjeng her i kulissene. Som en skygge som husker hvordan jeg hadde det også som innelåst, eller en som kan holde trådene til en marinett-dukke oppe, og dermed hodet også.
Og det utrolig fine, er nettopp at i det helt forferdelige objektivt sett, opplevde jeg medmenneskelighet, ekte mennesker som bryr seg om hverandre innestengt på sykehus. Enten de er leger, psykiatere, sykepleiere, hjelpepleiere eller pasienter. Kanskje også flere ting på en gang. Vi evnet å lage dager som vi holdt ut, en og en, og noen av dem: er minneverdige på godt og vondt.
Disse erfaringene har gjort at jeg tør å tro på at jeg ikke bare er en katastrofe eller ender i en katastrofe, rettere sagt at jeg er et helt menneske som kan være til og passe godt inn i samfunn og til og med i sosialt spill. At jeg har noe godt ved meg også i det vanskelige jeg har – at noen av mine egenskaper også i lys av disse gjør meg ålreit og fin og morsom.
Jeg blir lykkelig når noen ler sammen med meg. Når de digger humoren min. Og jeg humrer og har det bra. Semikolon eller ei, her er jeg. Kanskje med en bindestrek som knytter oss sammen og et spørsmålstegn som spør om du kan like meg.
aspergerinformator.com 