I går, etter lang og kjempefin, bra arbeidsdag, kom jeg hjem og her er det personal som tar godt vare på meg før jeg kan dra ut i verden igjen, til nye fine arbeidsdager – men først av alt: deilige påskebesøk av mennesker jeg elsker (nærmeste familie) her hos meg.
I går, var jeg aktivert, glad og produktiv. God påske, ropte jeg da jeg var her hjemme – som minst femti prosent av folket generelt kanskje? – men tydeligvis ikke absolutt alle (100%) – etter en cirka perfekt dag på jobben, på mange måter. Så kom kontrasten, i møte med andre som ikke var like påskestemte og heller ikke like samlede eller forståelsesfulle som en autist kan trenge i omskiftende dager. Det kjente jeg på og det eskalerte i at jeg halvskrek: jeg er autist hver dag!
Hva det handlet om? At jeg fortalte, gav av meg selv og dagen min, tross det begynte å røyne litt på – jeg hadde ikke så mye mer krutt sånn sosialt. Men jeg hadde hatt det bra og mestret og ville være glad sammen med de jeg var sammen med! Det var jeg, inntil hun jeg nå refererer til, ikke tålte at jeg sa at jeg bare ville fortelle og ikke få så mye spørsmål/tolkninger og small talk.
Da fikk jeg så hatten passet, i stedet for fjær i hatten for det jeg hadde delt. Det kunne jo ikke hun vite! Nei, det forstår jeg – men jeg sa det og da er det jo mulig å forholde seg til? Bare absorbere ordene som kommer fra meg og være i det sammen, vi to? Da hun ikke kunne vite, sa jeg videre at det er jo sånn hver dag og at jeg er autist hver dag da hun bare ble sintere og sintere.
Etterpå, var jeg sårbar. Men samtidig: Det var greit nok. Jeg hadde tatt aspergerinformator-«jobben»- min på alvor, prøvd å informere, prøvd å sette ord. Som riktignok ikke falt i god jord. Men i dag, i dag er hodet mitt fullt av blomster og prosjekter å plante, ja lande en fin påskeaften-meny på bordet.
Jeg har det bra. Jeg ER bra, med forbehold. Jeg tror at man kan lære å «elske» meg innenfor gitte rammer, kunne like å være i nuet med meg. Man må bare tro, våge å tro på at man er ålreit sammen med meg også, tross man får noen korreksjoner. Korreksjonene hjelper oss nemlig å samhandle før alt eskalerer i meg og jeg mister meg selv.
Hold meg. Hold ut.
Trekk pusten. Ta en pause. Nyt stillheten min.
Hører snart: jeg kvitrer:
Velkommen, takk osv.
For ingenting og for ALT!
Det ordner seg, det skal ordne seg
med tid, rom og både høyt og lavt under taket.
I dag, ja i dag er den mest magiske av alle påskedagene for meg. Jeg minnes påskeaften fra jeg var barn til nå. Avslutter innlegget med ønske om en god dag til dere alle! Jeg feirer med å kokkelere, ha besøk, se Patience og Team Pølsa, kanskje også et slag: påskeyatzy?
aspergerinformator.com 