Different makes the difference

Jeg føler meg ofte annerledes, litt utenfor, ja noen ganger som om jeg gjør feil – eller veldig riktig. Bare at det riktige da også blir litt «feil» for andre, for eksempel hvis jeg er all in og andre ikke får levd helt opp til samme intensitet jeg liker å utfolde meg i, sånn for eksempel med hodet ned i en kokebok eller når jeg snakker – at jeg må være helt på.

Samtidig, er det mye som jeg ikke forstår, ikke greier helt å leve meg inn i fordi det er utenfor det som jeg anser som normalt – ikke bare for meg, men spesielt ikke normalt for meg. Som når noen tar så mye de bare greier fra fellesskapet, mens jeg så gjerne heller vil være med på dugnad – få føle meg som en av dem, ja også som en av de som jeg kanskje stusser over.

Jeg vil være med. Telle med. Kjenne at vi kan ha verdi sammen, hvert enkeltindivid samlet i en gruppe. Samtidig ser jeg, at noe ved meg, gjør det vanskelig for andre kanskje å forholde seg til meg som til andre? Er det mer krevende eller mer kjedelig? Jeg vet ikke. Men jeg vet:

Jeg kan være litt «repeat». Spørre om det samme nesten daglig. Ha mine faste samtaletemaer. Og jeg vet at jeg blir veldig veldig glad i andre mennesker og at det kanskje ikke kan være gjensidig for de andre som har et mye større nettverk enn meg. Man har ikke tiden jeg kanskje trenger, tiden som gjør meg trygg på den andre. Sånn at jeg kan klare å forandre, altså: takle endringer, en uforutsigbar verden.

Men jeg har grep om hverdagen min, tross alt. Jeg har laget meg en håndterbar hverdag MED mening, innhold og innflytelse. Jeg liker å være til. Jeg mestrer det litt mer enn av og til. Likevel har jeg en murrende indre forståelse av at jeg kanskje ikke fikser alt helt likevel, selv om mange liker både humoren min og meg – sånn som jeg er meg.