Alle de dårlige følelsene i kroppen
Sirkuset i hodet
Å ikke være fin nok
til å leve? Eller være verdt
å være sammen med?
Jeg snakker med tapetkniven på bordet, selv om jeg ikke rører den kjenner jeg
«at jeg er der jeg var» – at all usikkerheten
er så lett å få fart på, at jeg går i spinn
tross jeg ikke kommer til
skade, sånn helt konkret
jager tankene, følelsene, jeg trekker
konklusjoner
som gjør det vanskelig å ta plassen min.
Jeg tror ikke at jeg har det verre enn andre. For:
jeg har det skikkelig bra
med alt jeg får til og opplever, ute og inne. Sammen med andre på jobb osv.
Men jeg har en ulmende fungering som
brått blir så vond å svelge, når jeg ser:
jeg skulle vært mer som andre og mindre
som meg.
Jeg vil krympe, synke…
Men så er det noen som plukker meg opp. Ser meg når jeg surrer i
en egen boble
som greier å hente fram orda mine og
som det er godt å dele og leve med.
Medmennesker er fine
som om de er krem
ala krem – eller brulé! hehe
Gjør det meg også litt fin og god
når de kan hente fram
smilet mitt?
Jeg blir jo en refleksjon
av for eksempel ditt?
Takk, uansett!
Det er viktig
å bli sett
også
når man kanskje ønsker eller tror
man fortjener det minst
av alle rundt et bord på jord
aspergerinformator.com 