I dag, da jeg stod opp, tenkte jeg at jeg ville bake kakebunnen til «bursdagen til Norge» som feires i morgen. Det gikk så fint så fint og jeg gikk like så godt i gang med to andre prosjekter som er fine å ha på lur til i morgen. Klokka halv åtte var kake bakt, tilbehør laget og deig satt til heving etter lang elting i maskin – jeg elsker det. Elsker å se at mel og vann og gjær blir til luftige bakverk. Jeg liker å se at kjemi OG kjærlighet funker på kjøkkenet. Ja, jeg elsker sånne morgener og opplever de paradoksalt nok som mye roligere enn morgener man ikke gjør sånne ting. Som om jeg kommer i en god sone når jeg kan gjøre matnyttige ting jeg også føler meg litt flink til. Jeg kjenner: god harmoni.
Videre bar dagen avsted til en tur ut i verden, jeg liker å ha lørdagsturen min der jeg også kan handle litt. Det er fint å ordne litt samt å se litt folk, veksle ord i kassa: si: god 17. mai! Og vite at det skal jeg også lage til oss, en dag det er fint å være sammen. Men jeg trekker meg inn i år, velger bort borgertoget da jeg ikke føler meg noe fin. Da er det best å gjøre det best mulig sånn som det er nå og håpe jeg føler livet med sånt er litt lettere neste år. Hvis ikke skal jeg uansett virkelig feire i år, med gjestene mine, i ærefrykt for livet. Man vet jo ikke hvor langt det blir, så i morgen: det skal bli en fin dag, i trygge omgivelser. Ja jeg elsker å prøve å fikse livet tross alt.
