Å evne å godta..

at jeg ikke kan være en ekte helt, og ikke engang:
et «vanlig» menneske som kan styre livet sitt etter beste evne uten å trenge
hjelp fra helsevesen, familie, arbeidsgiver kommune, you name it

Men når jeg får denne hjelpen, ser jeg jo
at jeg er et menneske som folk setter pris på, liker
å jobbe sammen med, snakke med
funke med

Derfor må jeg evne
å motta hjelp, tørre å si fra
når jeg har for store smerter til å gjøre alt jeg vil
eller når jeg går meg vill
i egen destruktiv tolkning av meg selv
Jeg må evne å sette
stopp for meg selv
også når jeg vil jobbe
110 prosent, full fres

Når jeg ikke greier sette begrensninger
for hva jeg skal gjøre
må jeg i det minste
klare å høre på klar tale, tydelig beskjed
om å gi meg for dagen, reise hjem
og hvile meg
klar til å komme tilbake
neste arbeidsdag igjen

Da funker jeg
som en lagspiller
og ikke bare
en person på feil banehalvdel som
seiler akterut

Jeg takker
for at jeg blir tatt vare på
klappet på ryggen når det trengs
og jeg kan børste den indre ydmykelsen av og høre
heiaropene fra tribunen
(applaus)