Tisdag, hva nå

Noen ganger er jeg usikker på hvordan dagene mine blir, og for meg kjennes nettopp det usikkert for jeg liker å ha planen helt klar, fast struktur, konkrete ting jeg vil oppnå eller fylle dagen med.

Det at ting er usikre for meg nå, handler om kroppen min. Jeg vet liksom ikke hvordan beinet går. Om det vil gå med meg, bære meg avsted sånn at livet går godt videre.

Hva dagen i dag skulle bringe, var usikkert også med tanke på legetime i går, trengtes noe røntgenbilde? Og det gjorde det, så der var jeg i dag. Tvi tvi for veien videre.

For meg er det likevel sånn, at selv om et medisinsk svar kan føre til at jeg ikke kan gjøre så mye som jeg ønsker på flere arenaer, så er det mest å uansett bare gjøre det beste ut av det. Bevege seg passe mye til at beinet ikke stivner men likevel ikke blir overbalstet og sykere og kanskje ta smertestillende i det veldig intense smertenivået. Jeg assosierer til Jungelboken, Mowgli og sangen med: «Ta livet som det faller seg.» Den illustrerer litt hvordan det må være her og nå. Og jeg liker: å gripe mulighetene jeg har mens jeg har dem, muligheten til å velge livet før det er forbi. Det er alt jeg kan. Og det greier jeg!

Og i morgen, ja da er det onsdag, med andre gjøremål. Livet går videre, på sett og vis. Takk og pris.