Å spise friske ting

Å bytte ut ernæringsprodukter med mat, fungerer når jeg veier, måler, regner ut og kjenner tilberedningen (som jeg fikser selv). Men så fort jeg møter verden i det, kan det bli vanskelig – eller ytterligere vanskelig – for det er som om jeg da må forholde meg så veldig til det. Og at JEG blir synlig. Men jeg bare prøver fungere og leve godt med sånn som jeg har det. Mestre hverdagen på en god måte. Ta vare på beinbygningen, de delene av den som fortsatt ikke har ramlet sammen som et korthus. Styrke de andre.

Men når jeg møter andre som blir overrasket når jeg bytter, blir det noen ganger omtrent umulig. Så jeg kan ikke delta i alt. Bare i noe. Det noe som er fint, trygt og godt. Heldigvis er jeg ganske trygg hjemme. Og noen steder «ute,» kan det også gjøre det lettere å skli inn i mengden med en vanlig matpakke.

Akkurat dette delte, kjennes nesten litt schizofrent, som om jeg må ha én levemåte noen steder og en annen i konfrontasjon med andre, for å ikke oppleve en for vanskelig dialog som gjør at jeg brått slutter å spise både friske ting og viktige ernirngsprodukter!

Jeg setter likevel, selv om jeg ikke kan snakke godt om det eller og dele matøyeblikkene med alle sånn sosialt, på en mestring i at jeg i alle fall vet LITT hva jeg snakker om om det er snakk om mat fra vår tid som jeg før ikke hadde smakt på, som jeg har gjort for å kunne være en bedre ansatt i yrket jeg utøver.

Takk, også til meg selv, for at jeg fikset det litt og: «Heia et levende samfunn!» Det er ikke tid til å dø eller knekke sammen. Jeg må leve, her og nå. I en kombo med mat, matematikk, kokkelering, servering og apotek-mat-inntak.