Dagen er jeg blandet drops, fra trøtt til våken til ekstra våken til kanskje litt redusert igjen. Dagen begynte klokka ett i natt, med sending før kamp og deretter Norge-Senegal og 3-2 til «oss». (Innlegget fortsetter under bildet.)
Det betyr en lang dags ferd mot neste natt, men jeg fikser det. Dribler meg forbi kaos og trikser med rutinene slik at det kjennes ut som de er helt normale. Normale men MED en stor bonus – muligheten til å sitte igjen med en opplevelse mange andre deler med meg akkurat i dag, både i hele Norge og en del utland.
Da jeg kom til jobb, var det flere som hadde vært i samme sko, «fotballsko». Det var noe å snakke om og leve videre med, et håp som var tent, en tro med noe hold i. Jeg krysser fingerne for landslaget på fredag – ikke fordi fotball er så viktig for meg, men fordi jeg kjenner at vi er så mange som kan glede oss sammen. Og gutta som har trent for dette omtrent et liv, fortjener applaus i ryggen og takk-for-kampen-håndtrykk. Jeg tar bølgen, eller kanskje jeg ror- så er vi i samme båt, litt til. VM-bølgen tar meg med, yeah.
aspergerinformator.com 