Vi trillet gjennom korridorene – på vei til røntgen – portøren og jeg.
Mens han kjørte senga mi med meg oppi, hørte jeg i det fjerne han si Går det fint, Helene?
Jeg kjente jeg var langt vekke, hodet avsted i framtidens bekymringer høyaktuelle her og nå.
Han gjentok Går det fint, Helene og jeg kjente jeg ble takknemlig, så godt det kan være når noen bryr seg også når man ikke innledet til samtalen. At man bare blir ivaretatt, sånn helt automatisk, mellommenneskelig, fint, varsomt og godt!
Dette er også vårt helse-Norge. Menneskesola som varmer helt ut i fingertuppene. Takk!
aspergerinformator.com 