Jeg stod på badet, på egne ben, med prekestolen mellom meg og speilet. Jeg møtte øynene mine, smilte og prøvde å si hei.
Jeg smilte tilbake men så også et annet menneske. Hun som var innlagt med meg for så veldig mange år siden, kan det ha vært i 2008? Jeg så mine hengslete skuldre kjempe tappert over vasken. Håret uflidd, men på en måte litt fint, toppen var ekstra stor og ansiktet mitt lite.
Hun var en gammel sliter, en som snart gikk tapt etter et litt over femti år langt liv. Hun pleide å si: «hun er så liten men så sterk» om meg. Jeg pleide å strekke ut en hånd, hjelpe henne opp av stolen når personalet sa nei. Nå så jeg henne i meg.
Selv om hun fikk en trist skjebne, var hun god. Derfor var det godt å se henne igjen også i meg. Hun hadde selvironi sånn som jeg alltid har hatt. Vi smilte på skrått. Og ganske bredt!
Jeg klemte henne til brystet der i speilet, trasket med prekestolen tilbake til senga og sa takk for at jeg lever.
aspergerinformator.com 